Bokplasket

Om hukommelse og skrift.



’I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.’
Joh., 1:1

Kun det uttalte ordet kan forsøksvis nærme seg sannheten, skogens under, der alt har sin begynnelse og sin ende; selv Gud sies å ha sprunget ut derifra. Hvorfor da skrive ned ordet, og med det fjerne oss, og det uttalte, fra sannheten?
I den selvbiografiske boka ”M/T og fortellingen om skogens under” av Kenzaburō Ōe, blir K overlevert fortellingene om Kame, dalen i skogen, av sin bestemor. Før de daglige fortellerseansene, framfører bestemoren et fast formular, et spørsmål det er påkrevd at K, den unge Kenzaburō, besvarer med et høyt og bestemt «Ja!».

’«Her er historien, sann eller ei, hvem vet? Men siden det er en gammel historie, må du lytte som om den var sann, selv om den ikke er det. Forstått?»
«Ja!»’
Kenzaburō Ōe: ”M/T og fortellingen om skogens under”

Fortellingene K får overlevert, er landsbyens samlede hukommelse. Noen fortellinger er faktiske, historiske hendelser, om enn med et eventyraktig preg; andre er overnaturlige myter. Uavhengig av sannhetsgehalt flettes fortellingene sammen slik at historisk og mytisk avhenger av hverandre og blir ett.
Hukommelse er, som all historieskriving, ikke rettlinjet; det er en dialog gjennom tid, mellom virkelighet og fiksjon. Ingen kan til fulle skille sant fra usant blant andres minner, kanskje enda mindre blant egne.
I den kognitive psykologien opererer man med fire kategorier hukommelse: den implisitte og den eksplisitte, den episodiske og den semantiske.
Implisitt og eksplisitt hukommelse har å gjøre med hvordan vi forholder oss til minner. Den implisitte hukommelsen rommer minnene vi ikke husker som minner, men heller som noe vi (feilaktig) kaller instinkter – som å pusse tenner. Selv om det vitterlig er hukommelsen som forteller oss hva det vil si å pusse tennene, tenker vi ikke over at vi aktivt husker det, vi sier at vi pusser tennene instinktivt; minnet har blitt automatisert.
Den eksplisitte hukommelsen, derimot, er betegnelsen som brukes på minner vi er fullt klar over at vi husker, som når vi vet hva vi gjorde da Oddvar Brå brakk staven.
Episodisk og semantisk hukommelse beskriver rett og slett hvordan vi har tilegnet oss minnene; om de er knyttet til en episode, gjerne følelsesladet, eller noe man kun har lest, sett eller hørt.

’«Det er som om De skulle huske alt det man kan lære ved å lese, eller som man har hørt noen si, men ikke det som har direkte sammenheng med Deres egne opplevelser. De vet at Napoleon led nederlag ved Waterloo, men forsøk å si meg om De husker Deres mor.»’
Umberto Eco: ”Dronning Loanas mystiske flamme”

Umberto Eco skildrer i romanen ”Dronning Loanas mystiske flamme” en manns leting etter sin episodiske hukommelse, fordi han etter et slag kun sitter igjen med de semantiske, dvs leksikale minnene foruten den automatiserte, implisitte hukommelsen.

’«Hele encyklopedien ramlet i hodet på meg som løsrevne ark, og jeg følte trang til å slå om meg som om jeg befant meg midt i en bisverm.»’
Umberto Eco: ”Dronning Loanas mystiske flamme”

Men er det virkelig mulig å skille episodisk hukommelse fra semantisk, og kan eksplisitt hukommelse nærme seg den implisitte?
Særlig tidlige barndomsminner er vanskelige å skille på denne måten. Er barndomsminnene dine ”ekte” minner, eller er det en hukommelse du selv har skapt ut ifra det foreldrene dine har sagt om den aktuelle hendelsen? Kanskje kan det semantiske minnet, for eksempel at din mor gjentatte ganger fortalte om den gangen du spiste fem kakestykker og fikk mageknipe, bli til et episodisk minne hvor du selv husker hvor vondt du hadde i magen, selv om du i utgangspunktet hadde glemt hele episoden før din mor begynte å fortelle om den.
La oss videre tenke oss at dette minnet kanskje ikke tilhørte deg likevel, selv om du husker det som din virkelige erfaring. Kanskje var det hele en del av en drøm? Eller leste du muligens en slik historie i et tegneseriehefte, og identifiserte deg sånn med personen med mageknipe at du til slutt husker det som din egen smerte? Eller, hva hvis minnet, når alt kommer til alt, ikke er annet enn en artikkel om overspising i et pålitelig, vitenskapelig magasin, en artikkel som gjorde stort inntrykk på deg?
Det er i denne bevegelsen, fra å være fullstendig klar over hvordan minnet oppsto til å ikke huske akkurat hvor man har det fra, at den eksplisitte hukommelsen nærmer seg den implisitte, ubevisste hukommelsen. Til slutt vet man hvordan man pusser tennene og at man får vondt i magen hvis man spiser for mye kake, uten nødvendigvis å vite hvor denne kunnskapen kommer fra; det er ikke en gang sikkert at det du husker er noe du selv har opplevd, likevel.
Hva om en slik prosess fra den eksplisitte til den implisitte hukommelsen har foregått i flere generasjoner, til man til slutt ”vet” at grunnleggeren av den skjulte landsbyen i Kame, dalen i skogen, het Ødeleggeren, at han var gigantifisert og dessuten ble over hundre år, og at han attpå til kunne komme og gå fra dødsriket som han selv ville? Og at Kamei Meisuke, som i følge de offisielle japanske historiebøkene ledet et opprør mot myndighetene og senere døde i fengsel, ble gjenfødt av sin stemor, for så i seksårsalderen å utføre fantastiske og dessuten magiske heltedåder? En fjær blir til fem høns, og det eksplisitte minnet om de fem hønsene blir etter hvert lagret i den implisitte hukommelsen.
Slik blir landsbyens hukommelse en uatskillelig blanding av myter og faktiske hendelser.
Hva har så alt dette med skrift, og det langt mer guddommelige uttalte ordet, å gjøre?
Fiksjon eller ikke, hukommelsen skal være gavnelig; minnene letter livet i nåtiden og framtiden ved hjelp av kunnskap fra fortiden. I begynnelsen frykter K at han har blitt valgt ut for å skrive ned fortellingene om skogens under, slik at de skal huskes av ettertiden.
Men mot slutten av arbeidet med å skrive ned denne kollektive hukommelsen, blir det klart at K har misforstått bestemorens intensjon. I stedet for å bli valgt ut for å skrive fortellingene ned, har han blitt plukket ut til å bli en del av dem, på linje med Ødeleggeren og Kamei Meisuke. Slik tas K opp i og blir en del av fortellingene han har hatt i seg hele livet; han blir innlemmet i skogens under, det vil si ordet. Samtidig er det gjennom arbeidet med skriften at dette gjøres mulig, altså: skriften muliggjør ordets kraft.

’(...) det virket som om elementene som var spredd rundt omkring i disse historiene lignet atomer, som i tidens løp samlet seg til celler. De ble flere og flere etter hvert, til de endelig ble til et levende barn med kropp og sjel – de ble meg.’
Kenzaburō Ōe, ”M/T og fortellingen om skogens under”



Hvis dette var en smule interessant, anbefales du å lese "M/T og fortellingen om skogens under" og/eller se Tim Burton-filmen Big Fish.